”Jesus, jeg vil gi deg mitt liv og min lovsang, allting er en gave fra deg!” Troshistorie -våren 06.. noe revidert utgave på bloggen, naturligvis:)

naturligvis hmm.. det ordet bruker jeg aldri! .. vel her er livet mitt fra a til nå:

Innledning

Jeg har i denne oppgaven, der temaet er troshistorien min, valgt å skrive livshistorien fra begynnelsen til nå. Jeg har prøvd å belyse hvordan troen min har blitt til og valg jeg har tatt på grunnlag av troen, hendelser og mennesker som har betydd en forskjell i min troshistorie osv..

Legg din vei i Herrens hånd, stol på Han, så griper han inn. Salme 37,5
Overlat hele ditt verk til Herren, så skal dine planer lykkes. Ordspr. 16,3


Mitt liv… min tro

13. april en søndag morgen i 1980 kom jeg. Kroppen min var full av mammas blod etter en litt for trang fødsel. Jeg var mammas første barn.
25. mai ble jeg døpt. En av fadderne var ”Astrid Kenya”, ei venninne av mamma som var misjonær i Kenya. Jeg var forholdsvis gammel før jeg forsto at Astrid hette Mangelrød til etternavn, ikke Kenya.
Hver dåpsdag fram til konfirmasjonen min sendte ho brev med bilder og tegninger fra Kenya. Jeg skjønte at det Astrid gjorde var enormt spennende og viktig! Misjonær skulle jeg også bli!
1. nov 1981 fikk jeg en bror og en god venn, Benedikt. Sommeren etter i 1982, flytta vi til Kvitsund. Pappa hadde fått jobb som lærer på Kvitsund Gymnas.
3. jan 1985 kom Kristoffer.
29. juni 1988 kom minstejenta Birgitte. ”Fifti fifti” er et pappaord! Da Birgitte kom, var det nemlig ”fifti fifti” - 2 gutter og 2 jenter!
Jeg er veldig stolt av søskena mine. Det beste er at alle ønsker å følge Jesus!


Kvitsund

På Kvitsund var det godt og trygt. Jeg fikk mange gode venner. På søndag var det søndagskole og hver onsdag var det barnelag. Da jeg ble gammel nok for barnekoret i bygda, ble jeg med der også. Jeg sang for full hals! Høyere enn de fleste! Kjell-dirigent hadde jo sagt vi skulle synge høyt!

Mamma hadde nok bestemt seg for å grundig lære barna sine å kjenne Jesus, og å elske Guds ord! På den sida lønte det seg for meg å være eldst. Mamma brukte nok mest tid til meg når det gjaldt Bibellesing. Jeg husker kanskje best stundene ved sengekanten. Da jeg var 11, hadde vi lest gjennom alle evangeliene og Apostlenes gjerninger.
Mamma lærte meg å streke under fine ord og vers med røde og blå farger. Akkurat slik ho gjorde i sin bibel. Jeg husker jeg syns det var vanskelig å vite hva som var bra å streke under. Jeg visste uansett at det var noe spesielt med den boka.

En dag fortalte mamma om en elev på Kvitsund som hadde lest alle Paulus-brevene i løpet av ferien. Han hadde kommet tilbake i fyr og flamme over alt han hadde funnet skrevet. Dette gjorde inntrykk på meg, så jeg begynte selv å lese alle brevene. Da var jeg rundt 9-10 år. Det var mye jeg ikke skjønte, men det var godt å lese allikevel! Det ga meg fred.
En kveld i en ”sengekantstund” sa jeg til mamma at jeg alltid ville følge Jesus! Jeg var bekymra for at jeg vil gå fra Jesus når jeg ble ungdom. Jeg spurte mamma om ho kunne hjelpe meg å minne meg på det jeg hadde bestemt, hvis jeg en gang skulle trenge en sånn påminnelse.
Jeg ble med mamma overalt på møter på Kvitsund, elevsamlinger hjemme som ho kalte ”inspirasjonssamling”, ”kjærlighetsmåltid”, som også var et sånt mammaord, trodde jeg ho hadde funnet på selv. Kjærlighetsmåltidene var veldig fine, husker jeg. Mamma hadde alltid nybakte rundstykker, og ett rundstykke var ekstra stort… ”Dette er Jesu legeme, dette er Jesu blod” Jeg forsto at det handla om Jesus og hans død for meg.

Lagsmøtene på Kvitsund var best. Da var det elevene selv som hadde ansvar. Jeg husker jeg la merke til ungdommene som brant for Jesus på en levende måte. Jeg hadde en lengsel etter å møte Jesus, merke Han, kjenne Han som en levende Gud.
Jeg fikk mange gode forbilder på Kvitsund! Spesielt ei jente så jeg opp til, Siri Watne. (nå Siri Iversen)
På det lagsmøtet jeg husker best av alle, kom Siri med et budskap i tunger. Jeg husker ikke hva budskapet var, men jeg husker bare jeg begynte å grine, samtidig som det var godt. En person som satt bak meg, strøk meg på ryggen. Jeg grein og grein hele den kvelden.
Etterpå ble jeg med Siri på rommet hennes. Vi prata om måter Gud kommer og møter oss mennesker på. Siri er fortsatt mitt store forbilde!
Ei anna jente husker jeg skulle på Anastasis etter Kvitsund! Det ville jeg også fant jeg ut! Anastasis var en av mercy ships til Ungdom I Oppdrag. Senere hørte jeg om DTS…. (disippeltrenerskole) Anastasis drømmen gikk over i drømmen om å ta DTS.


4 4. klassinger, men 1.klasses evangelister! :)

1. – 3. klasse gikk jeg på en grendeskole med 5 i klassen. Av de var vi 3 kristne jenter. Da vi begynte i 4. måtte vi over til Kviteseid skole! En veldig stor skole i forhold til hva vi var vant med. Vi var 4 kristne jenter som hang mye sammen første tida. Tove, kristendomslæreren vår var ikke kristen. For det første var det jo helt krise og utrolig merkelig at det gikk an å ha en ikke-kristen kristendomslærer. For det andre var vi ikke fornøyd med de timene. Motivet for å ha kristendomstime måtte jo være å få flest mulig til å ta imot Jesus som frelser. Det var heller umulig å bli frelst i de timene mente vi! Vi fant ut at vi 4 ville ta en kristendomstime selv! Dette syns Tove var helt greit.
Dermed var vi i gang med planlegging…
Kan vel si det slik at timen lå vel nærmere et vekkelsesmøte enn en kristendomstime. Vi presenterte evangeliet, og vi må ha gjort en hel masse, for vi fylte en hel skoletime! Jeg husker veldig godt at jeg sto på slutten av timen foran klassen og sa at de som har lyst til å ta imot Jesus kunne sitte igjen i friminuttet, så skulle vi be for dem.
Av Tove fikk vi masse skryt, klassekameratene ga oss full respekt. Fortsatt nevner klassekameratene den timen. Ingen tok imot Jesus det friminuttet, men kanskje ble det sådd et lite frø? :)


Peru misjonærer!

En dag om vinteren i 91-92 kom mamma med Utsyn. Der sto det utlyst lærerstillinger på den norske skolen i Arequipa –Peru. Mamma lurte på hva jeg tenkte om det. Mamma og Pappa hadde snakka litt om å flytte fra Kvitsund, noe vi barna absolutt ikke ville. Men være misjonærer i 3 år og komme tilbake var veldig greit! Nødlandbarna ga grønt lys. Vi søkte, fikk plassen! Nå skulle vi på misjonsmarken!!!
Sommeren 92 dro vi til Peru. Det gikk opp for meg under avskjeden med alle venninnene: 3 år var lenge! (Den samme dagen hadde venninnene mine bestemt seg. De skulle komme på besøk! 2 år senere kom 6 venninner på 13, 14 og 15 år på besøk og feira jul og nyttår sammen med oss!)


Livet i Arequipa

I Peru fikk jeg også venner for livet.
Vi trivdes veldig godt og bestemte oss for å bli enda et år. 4 innholdsrike og fantastiske år! Jeg kunne skrevet en hel bok om Peru tida! Her møtte jeg fattigdom, en totalt annerledes kultur, et annerledes liv. Vi hadde ei peruansk venninne som var besatt, som ble fri. Dette ble mitt første møte med Jesus som sterkere en den onde, kraften i navnet Jesus, i bønn og i Guds ord. Mitt møte med en trollmann, djevelen som kler seg ut som lysets engel og Guds beskyttelse. En annen gang opplevde vi Guds beskyttelse i et overfall. Mannen som sto med kniven mot strupen til Kristin, venninna mi, slapp taket og stakk av i det Astrid Johanne reiste seg. Han må ha sett en engel, siden han ble så redd! Astrid Johanne var ettåring det året.
Jeg hadde ei god peruansk venninne, Pierina som jeg var mye hos det siste året. De gangene jeg overnatta, måtte jeg sove i samme seng som Pierina. På soverommet hennes var det tre senger. På den andre sov moren og på den tredje sov bestemora. Onkelen og bestefaren sov i et annet rom. De var fattige, men klamra seg bak fasaden. De var rike en gang, og bodde fortsatt i samme hus i middelklassestrøket. De var tvunget til å leie ut den største delen av huset! Jeg ble veldig glad i den familien, spesielt i Pierina! Pierina var hardt ramma av tvangstanker! Moren, Olivia var hardt ramma av depresjon. Ho hadde ingen jobb. Det jeg husker best fra henne, er at ho ligger på senga med et trøtt og blekt ansikt, med røyken i handa. Bestefaren var alkoholiker og var på god veg til å bli senil. Onkelen var visst ikke til å stole på.. Den som trakk i trådene, og fikk det til å gå rundt, var ”Muti”-bestemora! -ei superbestemor!
Denne familien var tvers gjennom katolikker, mens Pierina var kristen og gikk i en karismatisk evangelisk kirke. Jeg likte meg bedre i denne kirka enn i misjonens kirker, husker jeg. Det var mye mer glede og frihet der!


En lengsel og en drøm etter mer..

Jeg begynte på Kvitsund høsten -96, gikk 1. og 2. klasse. Deretter Nordfjord folkehøgskole, første år som elev, andre år som stipendiat. Etter folkehøgskolen måtte jeg fullføre videregående. Samtidig var jeg klar for å reise tilbake til Sør Amerika. Jeg bodde derfor i Bø ett år, tok siste året privatist, og jobba for å tjene penger til å reise! Jeg hadde nemlig bestemt meg for å ta DTSen i Colombia. Tenkte jeg kunne slå 3 drømmer sammen. Reise, leke misjonær og ta DTSen. Jeg var klar for å møte den levende Gud som jeg trodde på! Jeg ville få tak på det livet han hadde for m


1 år i Sør Amerika

DTSen begynte i slutten av januar. November reiste jeg med ryggsekken helt alene til Lima, Peru. Jeg hadde to mål: Komme til Arequipa for å feire jul, og møte opp på DTSen i Cartagena- Colombia i slutten av januar. Jeg hadde med meg minimalt med klær og utstyr. Reiste med skranglebusser og bodde på det billigste jeg kom over av vandrerhjem. Siden det er mørkt etter kl.18.00, ble det tidlige kvelder, men også lange bibelstunder på senga. I løpet av Sør Amerika turen hadde jeg lest gjennom bibelen for 2. gang. Jeg lærte helt konkret å stole på at Jesus gikk sammen med meg. Det var Jesus og jeg på backpakkertur! Jeg var overraskende trygg. Jeg følte meg som en ekte misjonærpioner der jeg kom i kontakt med ”Ola Normann” på gata, på markedet. Besøkte menigheter, spansktalende og Quechua-menigheter. Jeg kunne føle meg i familie med vilt fremmede mennesker i disse menighetene! Jeg lærte kontrastene i den åndelige verden. Noen steder var det slitsomt å være. Sterke og onde åndskrefter.
Det var godt å komme til Arequipa og treffe kjentfolk, både peruanske og norske venner. Jeg fikk besøkt menigheten vi hørte til i bydelen Santa Cruz de Lara. Jeg måtte holde mitt første vitnesbyrd på spansk og bringe en hilsen fra familien.

De første 3 mnd på DTSen var hard, men også veldig bra! Utfordrende undervisning på spansk og engelsk, nesten ingen fritid og masse folk rundt meg. Vi reiste på ”outreach” eller ”cruzada”(spansk) som vi kalte det for. Vi var et team på 3 jenter og 1 gutt til El Salvador. Der ble vi med på oppstarten av UIO-basen i San Salvador! (det utfordrer meg å høre nå hvor mye de har vokst! De begynte på null, med alle ting, inkludert finanser!)
Det nærma seg slutten på DTSen, men inni meg var det noe som sa at jeg ikke var ferdig med DTS! Det sanksjonerte bra med spørsmålet jeg da fikk fra ledelsen om jeg kunne bli et halvt år til i staben! Karin Spikkeland fra Evje var stab under DTSen min, men siden programmet var så stappa og vi bodde i hvert vårt hus, ble det begrensa med tid sammen. Da jeg begynte som stab, flytta jeg over i samme hus som Karin. Tida som stab var utrolig bra! Karin og jeg hadde daglige bønnestunder etter leggetid. Vi opplevde i stor grad å bli brukt av Gud i forhold til hverandre! Samtidig gjorde Gud store ting i livet mitt gjennom undervisning, som jeg da fikk repetert, og denne gangen med sterkere språkforståelse!


Utfordring – en gave fra Gud

Gud lærte meg også å gå på vannet! Vannet holdt! Første store skrittet på vannet, var teamlederrolle der vi som team var plassert i en uke på en kristen barneskole. Siste dagen, søndagen, skulle vi ha ansvar for møtet i en menighet nærheten. Siden jeg var teamleder, var det jeg som måtte tale! Min første tale noensinne! På spansk! Jeg forberedte, skalv! Dette var jo galskap! Det som hendte på det møtet var et eneste stort under! Spansken min gikk flytende og greit uten stotring og kaving. Budskapet jeg kom med både i talen og det jeg sa da vi satt en gjeng samla etter møtet, var både til stor velsignelse og profetisk! (ord menigheten hadde fått før, som de på nytt ble minna om!) Jeg hadde en ubeskrivelig glede og lettelse! Litt merkelig følelse også, for der satt menigheten, velsigna, men uten anelse over det største underet som hadde skjedd! Teammedlemmene tok det også som en selvfølge at jeg skulle ”takle” det! Gud ER trofast! For meg hadde det skjedd et under som skulle være fødselen for en liten ny måte å tenke på: ”en utfordring, som ofte er umulig i seg selv, er gave fra Gud! Han legger den i veien min, for at jeg skal ta den og vokse i avhengighet til Han!”
Som smågruppe-leder for 3 colombianske jenter, og teamleder på outreach lærte jeg mye om Guds ledelse, ta utfordringene og å gå på vannet.
En av undervisningsukene et halvt år før jeg skulle hjem til Norge, handla om ungdomsarbeid og barnearbeid. I dagboka fra den uka, har jeg skrevet: ”Jeg vet ikke om det er deg Gud, eller bare meg, men jeg har utrolig lyst til å komme tilbake til Kviteseid og jobbe med ungdommene. Kanskje 1 eller 2 år?”…
Noen uker før jeg skulle reise hjem, får jeg en mail fra ”ettåringskomiteen” i Kviteseid med spørsmål om å jobbe med ungdommer. Det ble en bekreftelse for det jeg egentlig ønska. Det trengte jeg ikke tenke og be noe særlig over… En ny utfordring jeg takka ja til!


Gud tenker lengre..

På den første dagboka jeg hadde da jeg var i Colombia, var det en delfin på framsida. Som de fleste delfiner pleier å være, var denne også avbilda i en slags sving. Jeg sa til Gud at jeg også vil gjøre en slik sving i mitt liv. Jeg ønska at den tida som lå foran meg i Colombia skulle bli et vendepunkt i livet mitt!
Da det nærma seg avreise, ble jeg mer og mer bekymra over hvordan livet ville bli når jeg kom tilbake til Norge. Viste Gud seg levende på samme måte i Norge? Ville jeg falle ut av Guds plan? Ville jeg glemme alt jeg hadde lært? .....
På avskjedsdagen kom ei av romvenninnene mine bort til meg. Ho hadde en steindelfin i hånda, med akkurat slik sving! ”Jeg vet ikke hvorfor jeg skal gi deg denne, men jeg kjente jeg skulle det! Jeg har hatt den siden jeg var liten”… ho fortalte historien om hvorfor ho hadde fått den som liten, men jeg husker bare det Gud sa: ”Du har tatt svingen i livet ditt. Min plan for deg fortsetter i Norge! Jeg er med! Dette er min bekreftelse!”


Tilbake til Bygda!

Nå har jeg så vidt begynt på mitt 4. år i Kviteseid som ungdomsarbeider. Jeg blir ydmyk når jeg tenker på oppgaven Gud har betrodd meg! Gud er stor når Han på tross av alle mine feil og mangler, kan bruke meg. Og ungdomsarbeidet som også har sine små og store hull gir allikevel frukt! Det er til å rope HALLELUJA for! J
Her har Gud fortsatt gitt meg utfordringer jeg absolutt ikke kan! Han var først ute med å gi meg bursdagsgave, -en utfordring på 24. årsdagen min! Formannen i 17. mai komiteen ringte meg mens jeg enda lå og sov, og spurte om jeg kunne holde årets 17.mai tale for bygda. På kvelden samme dag svarte jeg JA! Samtidig tenkte jeg at Gud måtte være sprø. Men jeg hadde en usedvanlig fred for den talen fra jeg fikk spørsmålet til jeg var ferdig med talen litt over en måned etterpå! Enda et fantastisk og stort under!


Jesus er klippen!

Legg din vei i Herrens hånd, stol på Han, så griper han inn. salme 37,5
Overlat hele ditt verk til Herren, så skal dine planer lykkes. Ordspr. 16,3

Hvis jeg skal trekke ut bibelvers som har betydd mye for meg, og som på en måte oppsummerer livet mitt sammen med Gud, må det bli disse to!

Jeg var kanskje unormalt bekymra for framtida som ganske liten. Vers som handla om at Gud hadde en plan for meg, og at Han hadde bruk for meg, var vers jeg klamra meg til! Jeg følte selv at jeg ikke var særlig god på skolen. Hva kunne jeg bli?
Budskapet om Jesus som frelser, og det at det finnes en himmel og et helvete, var så viktig at jeg kunne bruke livet mitt på å tjene Gud! Når jeg tenkte på det fikk livet mitt verdi og mening! Tenk om livet mitt kunne få evighetsbetydning for mennesker?
(her tok jeg bare vekk et par personlige ting som jeg ikke ville ha med på bloggen..)
Herren skal fullføret verket i meg, og gjennom meg! :) Jesus er min klippe, Han er sterk, det er Han som holder meg oppe, det er Han jeg lener meg til, det er Han som utfrir og skal utfri!


Etterord

Min indre og litt skjulte historie, sammen med håpet til Jesus, håpet til Guds plan med livet mitt og den kronologiske troshistorien fra a til nå, er alle parallelle tråder i forskjellige farger, som er LIVET MITT!

Det var spesielt å samle livet mitt på denne måten! Jeg kan se tilbake på livet og forstå bedre hvordan personligheten og troen min har blitt som den har blitt. Framover kan jeg se konturene av en spennende fortsettelse med Jesus! :)

AMEN HALLELUJA!!! :)